Feilmontert utstyr gnagde hull i notlin

Hva skjedde?

En slik hendelse skjedde på et anlegg som hadde tatt i bruk en automatisk luseteller. Grunnet feilmontering kom telleren i kontakt med notvegg. Uheldig materialvalg og utforming bidro til at telleren gnagde hull i noten.

Virksomheten som hadde kjøpt lusetelleren plasserte den først ut i en merd med sylinderpose. Der ble lusetelleren montert i henhold til brukerhåndboka, med taulengder som var tilpasset en avstand på 10 meter mellom notvegg og luseteller. Etter en tid i sjøen skulle utstyret flyttes til en annen lokalitet, hvor det var spissposer. Brukerhåndboka inneholdt kun eksempel for innfesting i sylinderposer, ikke for spissposer. Likevel ble lusetelleren montert på tilsvarende måte i spissposen som i sylinderposen. Da fisken skulle slaktes ble lusetelleren tatt ut, og nota ble inspisert før arbeidsoperasjonen startet. Inspeksjonen avdekket et horisontalt hull på 118 cm i det området  lusetelleren hadde vært plassert (Figur 1).

Virksomheten hadde ikke vurdert risiko ved montering av lusetelleren i en annen type not enn det som var beskrevet i brukerhåndboka. Beregninger gjort i ettertid viser at ved å montere lusetelleren i en spissnot etter malen for montering i rettvegget sylindernot, vil utstyret komme så nær notveggen at det lett oppstår kontakt.

Lusetelleren var konstruert av ulike plastmaterialer, aluminium, glass, galvanisert stål (sjakler) og syrefast stål (skruer og muttere). Sammensetningen av materialer førte til galvaniske spenninger, noe som har forårsaket tæring og slitasje på konstruksjonen (Figur 2 og 3). Videre hadde innretningen en rekke elementer som kunne ha forårsaket skade på not, blant annet usikrede slangekoblinger og skruer som stakk ut fra enheten. Risiko i forbindelse med dette hadde ikke blitt vurdert før innkjøp og bruk.

Hvilken lærdom kan vi trekke av dette? 

Å vurdere rømmingsrisiko ved innkjøp av nytt utstyr

Det må gjennomføres grundige risikovurderinger før man går til anskaffelse av nytt utstyr som kan ha betydning for rømmingssikkerheten. Det er rimelig å forvente at utstyr som er spesifikt utviklet for sjø, tåler eksponeringen det møter. Dette er ikke alltid tilfellet. På nytt utstyr kan en støte på flere utfordringer, for eksempel produksjonsfeil eller materialvalg som ikke passer. Ved inkludering av ansatte som skal bruke nytt utstyr tidlig i prosessen, kan de sammen vurdere om dette utstyret faktisk er tilpasset deres bruk. Det er avgjørende å systematisere anskaffelsesprosesser slik at risikostyring blir en integrert del av prosessen (Figur 4). I veilederen “Fiskeoppdrett i balanse – en veileder i helhetlig risikostyring” kan du lese mer om risikovurderinger i forbindelse med anskaffelse av nytt utstyr.

Å vurdere rømmingsrisiko knyttet til montering og bruk av nytt utstyr

Virksomheten hadde ikke vurdert risikoen knyttet til å plassere tellerammen i spisspose. Ved bruk av nytt og ukjent utstyr som dette, må virksomheten kartlegge farene. Farekartleggingen skal legge grunnlaget for systematiske og konkrete tiltak, jf. forskrift om IK-Akvakultur §5 tredje ledd bokstav f (lovdata.no). Det er oppdretter selv som er ansvarlig for å vurdere hva som er egnede tiltak.

Risikovurderinger skal alltid være lokalitetsspesifikke. Brukerhåndbøker skal inneholde krav til montering og bruk, jf. NYTEK23 §16 første ledd bokstav d og e (lovdata.no), men slike krav kan aldri erstatte oppdretters egne risikovurderinger som skal være tilpasset forholdene på den aktuelle lokaliteten. Når eksempelet i brukerhåndboka viser montering i en rettvegget notpose, slik tilfellet var her, må oppdrettere som bruker spissnøter blant annet vurdere og beregne hvordan utstyret kan monteres i spissnot og likevel ha trygg avstand til notveggen.

Oppdrettsanlegg kan være skrudd sammen på et utall forskjellige måter, med ulike typer og størrelser av blant annet flytekrager, nøter, utspilingssystem og diverse ekstrautstyr. Oppdretter kan ikke forvente at brukerhåndbøker for ekstrautstyr er så detaljerte at de beskriver montering og bruk for alle varianter av anlegg, og det er heller ikke krav til dette. Det kan være nødvendig å utveksle utfyllende informasjon mellom oppdretter og vare-/tjenesteprodusent om aktuelle risikofaktorer og hvordan disse kan håndteres ved montering og bruk av utstyret. Slike dialoger har i flere tilfeller resultert i at brukerhåndboka har blitt endret eller gjort mer nyansert.

Ved montering av ekstrautstyr i merden er avstand til notveggen en kritisk variabel å beregne og ha kontroll på. Gode vurderinger av nødvendig avstand til notvegg må ta utgangspunkt i de geometriske målene til merden, men òg inkludere andre faktorer som strømforhold, nedlodding og soliditet (Figur 5).

I dette tilfellet var det heller ikke satt i gang tiltak for å ha kontroll med om utstyret var korrekt montert eller kunne utgjøre en risiko for å skade notposen. Bedre planlegging av montering kombinert med påfølgende kontroll med undervannskamera, kunne vært egnede tiltak for å kontrollere både monteringen og den faktiske plasseringen i merden.

Å vurdere rømmingsrisiko knyttet til regelmessig ettersyn og vedlikehold av utstyr

Lusetelleren i denne rømmingssaken var i utgangspunktet utformet med avrundede kanter for å skåne not og minske risiko for rømming. Etter et år i sjø var kantene blitt skarpe av tæring, i tillegg til at rammen var begrodd med rur. Telleren hadde også usikrede skruer og slangekoblinger som ikke var trygge i bruk.

Brukerhåndbøker skal inneholde krav til ettersyn og vedlikehold, jf. NYTEK23 §16 første ledd bokstav f (lovdata.no), men slike krav kan aldri erstatte oppdretters egne risikovurderinger som skal være tilpasset forholdene på den aktuelle lokaliteten. Regelmessig, risikobasert ettersyn er avgjørende for å ha kontroll med utstyret og kunne minimere risikoen for rømming. I dette tilfellet kunne for eksempel bruk av undervannskamera ha vært et tiltak for å jevnlig kontrollere både plassering i merden og tilstanden til tellerammen.

Krav og forventninger

Når det blir kjøpt inn og tatt i bruk nytt utstyr, må dette være ledd i en prosess som sikrer at oppdretter klarer å overholde plikten til å forebygge rømming, jf. akvakulturdriftsforskriften §37 (lovdata.no) og stette kravet til teknisk og miljømessig forsvarlig drift, jf. akvakulturdriftsforskriften § 5 (lovdata.no).

De som jobber ute på en lokalitet har førstehåndskunnskap om lokalitetsspesifikke forhold, noe som er vesentlig å ta med i arbeidet med risikovurderinger og beslutningstaking. Forskrift om IK-Akvakultur stiller et konkret krav til medvirkning i §5 tredje ledd bokstav d (lovdata.no).

I akvakulturregelverket stilles det krav om at det skal gjennomføres risikovurderinger med sikte på å minimalisere risikoen for rømming, jf. akvakulturdriftsforskriften §37 andre ledd (lovdata.no). Videre er det krav om at utstyr skal være utformet på en slik måte at fare for rømming minimeres. Fiskeridirektoratet forventer at risikostyring er en integrert del av prosessen med å anskaffe, ta i bruk og ha ettersyn med nytt utstyr.

Forskrift om krav til teknisk standard for akvakulturanlegg, NYTEK23 (lovdata.no) inneholder mer detaljerte krav til bruk av ekstrautstyr.