Beredskap ved rømming av fisk fra akvakulturanlegg

Alle akvakulturvirksomheter skal ha en oppdatert beredskapsplan for rømming. Planen skal være tilpasset virksomheten, lokaliteten, fiskearten og aktivitetene som kan føre til rømming. Den skal beskrive hvordan virksomheten skal redusere risikoen for rømming, hvordan rømming skal oppdages og begrenses, og hvordan gjenfangsten skal effektiviseres.

Virksomheten skal kartlegge farer og vurdere risikoen for rømming ved drift og arbeidsoperasjoner. Det kan blant annet gjelde:

• Svikt eller skade på nøter, kar, rister, siler og annet utstyr. 
• Lasting, lossing og intern transport av fisk. 
• Avlusing, notskifte og andre arbeidsoperasjoner. 
• Sammenstøt, propellskader, slitasje og havari. 
• Transport mellom settefiskanlegg, sjølokaliteter og slakteri. 
• Ekstremvær, sterk strøm og andre krevende driftsforhold. 

Virksomheten må ha rutiner og kontrolltiltak som gjør at mulig rømming blir oppdaget så raskt som mulig. Aktuelle tiltak kan være inspeksjoner, kamera, ROV, dykkere og overvåkingsfiske og daglig tilsyn med eget anlegg. Beredskapen må også ta høyde for at rømming kan bli oppdaget gjennom observasjoner eller fangster gjort av andre.

Ved en hendelse må virksomheten først gjennomføre nødvendige akutte tiltak for å sikre anlegget og begrense skadeomfanget. Deretter skal hendelsen varsles internt og eksternt.

Rømming eller mistanke om rømming skal meldes straks til Fiskeridirektoratet via Min Side. «Straks» vil si innen to timer fra hendelsen ble oppdaget». Meldeplikten gjelder også når omfanget er ukjent, når det bare kan ha rømt én fisk, eller når fisken kan ha rømt fra et annet anlegg eller brønnbåt. I 2022 ble det også innført selvstendig varslingsplikt for vare- og tjenesteprodusenter.

Virksomheten bør på forhånd ha avklart:

• Hvem som leder håndteringen. 
• Hvem som varsler Fiskeridirektoratet og andre berørte. 
• Hvilke fullmakter og stedfortredere de ulike rollene har. 
• Hvilke tiltak som kan begrense rømmingen. 
• Hvilke interne og eksterne ressurser som kan mobiliseres. 
• Hvem som skal informere ansatte, naboanlegg, myndigheter og medier.

Beredskapsplanen skal beskrive hvordan virksomheten raskt kan starte en effektiv gjenfangst. Planen må være tilpasset lokaliteten, arten, fiskens størrelse, årstiden og fiskereglene i området.

Virksomheten må blant annet ha:

• Egnet og ferdig rigget gjenfangstutstyr tilgjengelig. 
• Oversikt over hvor redskap kan settes. 
• Båter og personell som kan mobiliseres. 
• Nødvendige avtaler med fiskere eller andre eksterne ressurser. 
• Rutiner for journalføring og rapportering av fangst og bifangst. 
• Plan for mottak av egen fisk som blir fanget av andre. 

Oppdretter har i første omgang plikt til å drive gjenfangst i sjøområdet inntil 500 meter fra anlegget. Fiskeridirektoratet kan endre gjenfangstens varighet og geografiske omfang og kan gi pålegg om utvidet gjenfangst i sjø eller overvåking og uttak av rømt fisk i vassdrag.

Veilederen anbefaler at virksomheten tar utgangspunkt i risikovurderingene og velger noen overordnede hendelser som beredskapen skal dimensjoneres for. For hver hendelse bør virksomheten vurdere seks faser:

1. Hvordan kan hendelsen oppdages?
2. Hvem skal varsles, av hvem og når?
3. Når skal virksomheten gå fra vanlig drift til beredskap?
4. Hvem skal håndtere hendelsen, og hvilke ressurser trengs?
5. Hvilken informasjon skal gis og mottas?
6. Når kan beredskapen avsluttes, og hvordan skal hendelsen evalueres?

Planverket bør skille mellom bakgrunnsinformasjon og korte, operative innsatsplaner som kan brukes mens hendelsen pågår. Innsatsplanene bør tydelig vise hvem som skal gjøre hva, og kan samtidig brukes til å loggføre tidspunkt, tiltak og beslutninger.

Varslingslister, kontaktopplysninger, ressursoversikter, kart og avtaler bør være lett tilgjengelige. Operative planer bør også finnes på papir dersom strømbrudd eller tekniske problemer gjør elektroniske systemer utilgjengelige.

En beredskapsplan fungerer best når de ansatte kjenner rollene sine og har øvd på å bruke den. Veilederen anbefaler årlige øvelser og beskriver tre former:

• Refleksjonsøvelser, der deltakerne diskuterer seg gjennom et scenario.
• Spilløvelser, der en simulert hendelse utvikler seg gjennom innspill fra en øvingsledelse.
• Fullskalaøvelser, der hele eller deler av beredskapen prøves i praksis.

Etter øvelser og reelle hendelser bør virksomheten evaluere innsatsen, rette avvik og oppdatere risikovurderinger, beredskapsplaner, avtaler og rutiner.

Veilederen inneholder også elleve scenarioer som kan brukes i øvelser. De omfatter blant annet rømming fra sjø- og landanlegg, havari, avlusing, lasting og lossing, slaktemerd, brønnbåtoperasjoner og hval i merd.